Norsk Lundehund

  • Familiehund og turkamerat
  • Sjelden og eldgammel norsk rase
  • Over 500 lundehunder i Norge
  • Ca 1000 lundehunder i verden
  • Tidligere brukt til jakt på lundefugl
  • Liten spisshund
  • Brun med hvite tegninger
  • Mankehøyde 32-38 cm
  • Vekt 7-8 kg
  • Har ekstratær på alle labber
  • Kan lukke ørene
  • Ekstra bevegelighet i skuldre og nakke

Eksteriør

Lundehunden er en liten spisshund med mankehøyde 32-38 centimeter, vekt 6-7 kg. Hannhundene er markert kraftigere enn tispene. Kroppsformen skal være rektangulær slik at hunden er noe lengre enn den er høy. Pelsen har vanligvis brun farge med hvite tegninger. Hårlaget er middels langt, med glatt og mørk overpels.

Anatomiske særtrekk

Lundehundens anatomiske særtrekk gjør den spesielt interessant i bevaringsarbeidet.

Spesielt for lundehunden er ekstra-tærne. På forlabbene er det fem treleddete tær og en som er toleddet, mens det på bakbeina er fire treleddete og to toleddete tær. Til ekstra-tærne er det utviklet et godt muskelapparat, slik at de får en praktisk funksjon.

Det ytre øret kan foldes sammen, slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden arbeider i trange bergganger.

Hunden har stor bevegelighet ved at skulderleddet er slik utformet at forbeina kan føres rett ut til siden, mens nakkeleddets fleksibilitet gjør at hunden kan bøye hodet bak på ryggen.

Lundehundens historie

Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på sjøfugl over store deler av Norges kyst. Vi vet ikke sikkert hvor gammel den er, men vi har beskrivelse av lundefangst med hund som er over 400 år gammel. Lundehunden har vært et viktig ledd i kyst-Norges næringsvei. Hunden jaktet ved å gå inn til reirene i trange bergganger og steinurner og hente ut levende fugleunger. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover.

Fra 1850-åra gikk man over til å fange lundefugl med nett og det store behovet for lundehunder forsvant. I Måstad på Værøy, hvor forbindelsene til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og tradisjonen knyttet til dette hundeholdet. Herfra fikk ekteparet Christie i Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstida og de bygget seg opp en flokk på 60-70 hunder.

Under annen verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad som da fikk hunder tilbake igjen fra Hamar. Valpesyken rammet senere også Østlandet og mot slutten av 1950-tallet var stammen igjen svært liten. Eleanor Christie tok nok et krafttak for rasen og fikk fem hunder tilsendt fra Måstad. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget.

I dag er det drøyt 500 lundehunder i Norge og antall nyregistrerte valper hos Norsk Kennel Klubb var i 2003 litt over 100 hunder. Lundehunden regnes i dag som reddet, men rasen bør øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid.

Sikring av lundehunden for fremtiden

Den viktigste sikringen av lundehunden er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dette kan flere bidra med ved å skaffe seg lundehund dersom de likevel har tenkt å skaffe seg en mindre selskapshund.

Norsk Kennel Klubb og Norsk Landbruksmuseum innledet i 1992 et samarbeid med Norske Harehundklubbers Forbund for å bygge opp en genbank med frossen sæd for langtidslagring. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene (foruten lundehund er det hygenhund, dunker, haldenstøver, norsk buhund, norsk elghund grå og norsk elghund sort). Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller behov for «gammelt» materiale i avlsarbeidet.

Kilder: http://www.lundehund.no